Hvert år når høsten kommer, så kjenner jeg det. Den deilige følelsen av frisk luft, med blanding av sol i ansiktet, løv som rasler under føttene og en følelse av at man starter på nytt. Høsten er en ny start. Man kan begynne med blanke ark.
Idag har jeg gått en lang tur med mini. Vi kjente sola som varmet oss etter gårsdagens stormende høstvær, og ferden gikk mot kolonihagene på Rodeløkka. Dette området er så sjarmerende med alle de små husene/hyttene som eierne ikke vet hva godt de kan få ut av. Men mye godt er det. Det bugner av blomster, frukttrær, velkommenskilt, nydelige hagemøbler, stier og hemmelige skjul. Hver eneste lille hage er et eventyr der jeg som utenforstående kan drømme meg inn i. Og det gjør jeg. Når jeg går mellom kolonihagene drømmer jeg om hvordan jeg selv skal plante blomster i lange baner akkurat som farmor og ha mange frukttrær som bugner om høsten - og gir den fantastiske høstlukta man har glemt før man plutselig ser en kurv med selvplukkede epler på et gjerde- akkurat som mormor, når jeg blir stor. Jeg vil så gjerne ha en hage, med hvite store hagemøbler hvor saftmugga står plassert hele tiden, og deilig mykt gress som blomster og frukttrær skal kose seg på. Og vi så klart.
Mens jeg gikk i kolonihagen lurte jeg på om de som har disse hyttene til disposisjon utøver en slags usynlig konkurranse seg i mellom om å ha den fineste hagen. I så fall vil jeg si at mange kommer rimelig godt ut av det, men de hyttene jeg synes var de mest sjarmerende klart de som får til å balansere det striglede med det å la plantene få gro litt vilt. Det gir rom for drømmene og gjemmestedene.
Høsten er en deilig årstid. Spesielt i den måneden vi er i nå, og spesielt når sola skinner slik den gjorde i dag. Jeg kjenner jeg virkelig er til på dager som denne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar