end of an era, start of a new one

Jeg står ved et veiskille. En bindestrek mellom to forskjellige tilværelser. I morgen er det siste dag med elevene mine som jeg har vært sammen i tre år, før jeg går ut i permisjon. I tre hele år har jeg fått være med dem hver dag i deres utvikling fra å være barnlige åtteåringer til å bli prepubertale elleveåringer. Mye har skjedd disse årene med hver enkelt som det har vært stort å få være med på. Hver enkelt har blitt tydeligere på hvem de er og hver enkelts evner og egenskaper har blitt en tydeligere del av dem. Jeg kan nesten se for meg hvordan de blir som ungdommer og voksne.

Jeg tror det går tydeligere og tydeligere opp for flere av dem at jeg skal slutte. De siste dagene har det vært noen som har sagt til meg om morgenen og når de skal hjem; Eline, ikke dra. Og i går stod det rundt åtte elever foran meg som hver enkelt holdt en arm opp foran seg for å kjenne etter spark i magen min. Dette har de aldri gjort før. Det er så rørende.

Jeg fortalte dem forleden dag hvilken lærer som skal være sammen med dem til neste år. Dette var noe de har vært spent på i lange tider, og da kabalen endelig var lagt, fikk de vite nyheten. De får en dyktig lærer med masse erfaring med elever på mellomtrinnet, så jeg pustet lettet ut da jeg fikk vite hvem som skulle ta over klassen min. Har ikke lyst til å "gi" dem til hvem som helst!

Da jeg hadde fortalt det og de hadde fått gitt sine tilbakemeldinger på det, ser jeg plutselig en av gutta være blank i øynene. Jeg har kun hørt fra hans mor at han synes det er så leit at jeg skal slutte, men å se det på den måten gjorde stort inntrykk.

Jeg gleder meg til i morgen, men jeg gruer meg litt også. Da er det slutt. På ordentlig. De skal gå videre i livet uten meg. Og de kommer til å klare seg helt fint.

Men for å understreke noe særs viktig; Jeg ser fram til det som ligger foran meg! Det er så utrolig å tenke på at jeg om maks 5 uker har blitt mamma til en liten gutt eller liten jente. Livet skal bli beriket med noe jeg ikke er i stand til å fatte hele rekkevidden av her jeg sitter, men som jeg gjennom å ha sett søsken og svigersøsken få oppleve, har fått en liten smakebit på. Det er vanvittig, fantastisk og helt utrolig å tenke på. Jeg gleder meg:)