Permisjon

Da er permisjonen i gang! Jeg hadde siste jobbdag i går som ble avsluttet med en super sommerfest med jobben. Det føles rart, godt, tomt og forventningsfullt å skulle være hjemme fra jobb i 10 mnd..

Siden dette handler om min siste jobbdag blir det naturlig nok litt fokus på hva jeg opplevde sammen med elevene mine og hvordan jeg følte det.

Dagen ble tilbragt på en gård i Ytre Enebakk der en enestående mor i klassen hadde tilberedt klasseavslutning for 5A. Jeg kjørte ut, og kom meg fram etter å ha kjørt feil et par ganger. Sånn er det som regel når jeg skal kjøre til ukjente destinasjoner. Det er noe pinlig å måtte ringe om hjelp i flere omganger, men det er viktig for meg at jeg ikke lar meg stoppe av den grunn. Om ikke annet har jeg i hvertfall blitt bedre kjent med Nordstrandsområdet i nærheten av jobben min, noe som kommer godt med en annen gang. (Da jeg flyttet til Oslo GIKK jeg meg vill så og si hver gang jeg skulle til et nytt sted. Jeg ble godt kjent i byen etterhvert da kan du si).

Uansett, jeg kom meg fram og møtte alle de nydelige vesnene i klassen min, og enkelte av foreldrene som hadde overnattet der siden morens gutt hadde arrangert overnattingsbursdag fra dagen før. Vi satt inne i en av husene på gården og spiste frokost. Praten gikk livlig rundt bordet og etterhvert kom alle elevene inn i rommet der jeg satt og ei av de veltalende jentene mine holdt en tale og gav meg en gave og et album der hver enkelt hadde skrevet en hilsen og limt inn bilder. Jeg fikk et nydelig smykke av Ellen Kvam, og hjemmelaget skilt fra verkstedet på skolen der alle hadde skrevet under. (Jeg ville vente med å lese hilsnene til jeg kom hjem, noe som var lurt; makan til åpne tårekanaler skal en lete lenge etter..). Alle elevene fikk en personlig hilsen fra meg. Jeg ønsket så gjerne at hver enkelt skulle føle at de betyr mye for meg og har betydd mye for meg disse årene. De vet at jeg synes de er unike og at jeg føler jeg har hatt verdens beste jobb de siste årene, men jeg følte også at det var viktig at de fikk vite hva jeg tenker på når jeg ser hver enkelt av dem.

Resten av dagen på gården gikk med til klemming, snakking om hva vi skal i sommerferien og bildetaking. Fire elever satt på med meg tilbake til skolen, de fikk seg en sightseeing da jeg etter å ha kjørt riktig så å si hele veien, klarte å ta feil i en rundkjøring.. Flaks for meg at disse elevene har så å si alle fritidsaktivetetene sine på Nordstrand, så vi fikk da kjørt riktig med god veiledning fra dem. Jeg velger å tro at de synes det var litt stas å kunne hjelpe læreren sin med dette, vi tenkte i hvertfall at vi tok en snarvei heller enn en omvei da vi heller kjørte over fjellet enn rundt.

Siden jeg kom tilbake fra avslutningen har jeg tenkt mye på dem, og grått en del når jeg har sett i albumet de gav meg. De er så ærlig og åpne og flinke til å sette ord på det de tenker og jeg fatter ikke at det er "slutt" med dem. Jeg tror jeg aldri vil få en liknende klasse igjen. Uansett vil de bety noe spesielt for bestandig siden de har vært min første klasse jeg har fulgt såpass lenge.

Jeg er uansett utrolig glad for at opplevelsen av mitt møte med læreryrket var såpass positivt, selvom jeg selvfølgelig også har hatt tunge dager der jeg har ønsket å slutte. Det gode veier opp for det tunge og jeg tror det blir veldig bra å komme tilbake til denne type jobb igjen også etter permisjon.